hits

A big thought!

Hei alle sammen, da kommer et enda et litt vel seriøst innlegg fra meg.
Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, eller hvordan jeg skal starte dette. Siden dette er noe som ligger veldig langt inne, samt at jeg veit dette innlegget kan komme som et sjokk for noen. Men det er ikke ment slemt, eller for å svart male noen. Men det er noe jeg føler og tenker, og for alt jeg veit kan det være flere der ute med samme problemet. Så hvorfor ikke skrive litt om det?  Men.... ja, det er vel bare å hoppe ut i det. 

Jeg har mange ganger men spesielt i det siste tenkt på en ting, og prøvd å finne en logisk løsning på dette. Men det klarer jeg ikke. 
Dette er noe som har fulgt meg helt siden jeg fikk min første ordentlige kjæreste på videregående skole. Å det er noe jeg har følt at er veldig rart. 
Greia er at de gangene jeg har hatt kjæreste så liker min familie han i starten, når forholdet har vart en stund så er det noe som bare flopper helt. Familien liker ikke denne personen og vil at jeg skal komme meg bort og finne en annen. 
Greit at ingen forhold er perfekte, alle har sine ting om det er uenigheter, krangler osv.. Men selv om man har noen problemer på sin vei, så finner man alltid ut av det på et vis og ordner det. Med enten å forbli sammen eller gå fra hverandre. Men ja, tilbake til greia.. De gangene det har vært noen nedturer i mine forhold har det bare flippa når det kommer til familien min. Dem sier de støtter meg i mine valg osv. Men egentlig så vil dem bare at jeg skal komme meg til helvete bort fra denne personene.
Og greit nok det at man aldri skal la noen styre ens forhold. Men hvor kult er det egentlig å være sammen med en fyr du ikke kan ta med hjem på middag, familie sammenkomster osv..?? 


// bildet er tatt fra Weheartit.com //

Dette er noe som har ført til at jeg føler at familien velger hvem jeg skal være sammen med. Og jeg sier ikke det at det ikke er lov å ha meninger, eller ville barnet sitt det beste. 
Men hva om man faktisk elsker denne personene, og til tross for at man har sine problemer så vil man ordne opp i de problemene og få det til å funke fordi man er glad i denne personen. 

Som ung husker jeg at jeg var sammen med en gutt bak ryggen til familien min fordi dem ikke likte han etter at vi hadde hatt noen små problemer. Jeg løy støtt og stadig om at jeg skulle til venner rundt om kring men jeg dro egentlig til kjæresten min. Seff hadde familien min sine tvil på at det jeg sa var sant, men jeg levde i den tro at de måtte jo stole på meg og tro det jeg sa når jeg sa vi ikke var sammen. 
Og etter som at jeg har blitt eldre og flyttet ut hjemme fra, så har det blitt til at jeg ikke har villet ha med kjæresten min hjem på besøk. Fordi jeg veit at da blir det falsk stemning fra familien min mot den jeg er sammen med. 

Og nå i mitt siste forhold gikk det så langt at jeg kuttet ut kontakten med familien min for en mnd tid. Jeg bare orket ikke å svare på meldinger, tlf, face eller noe. Jeg ville bare være i fred og tenke, prøve å finne ut av alt. 
Men da fikk jeg en sjokkerende melding hvor en i familien skrev " 
Nå skal jeg gjøre ting kort her: Jeg aner ikke hvorfor du ikke gir fra deg et pip mer... om det er fordi du er bitter, sur, sinna, frustrert osv eller om det er av helt andre grunner. Men, det er helt greit... om du ikke ønsker at jeg skal bry meg OM deg( altså ikke MED) -får du heller bare gjøre dette lett! Send en meld der du bare sier at jeg kan drite og dra!! Jeg er bare en forelder, og det er den tøffeste, jævligste, tristeste og mest herlige oppgaven i verden , men jeg er også bare et menneske helt uten betydning i noens liv..... sånn er livet! Så nå kaster jeg inn håndkle, og det eneste jeg vil er at du bare har det bra!

Når jeg fikk denne meldingen fikk jeg fullstendig sjokk. Og jeg har full forståelse for at som forelder har dem den vanskeligste jobben i hele denne verden. Men å sende en slik melding og på en måte sier at du skal gi faen og fjerne deg fra livet til barnet ditt.. Har egentlig ikke ord. 
Er det noe så enkelt som at mine foreldre ikke helt klarer å gi slipp å se meg vokse opp. Og gjerne skulle ha ønsket jeg var yngre sånn at dems mening var en form for lov? 

Når det er sagt er jeg ufattelig glad i foreldrene mine, og jeg kunne ikke ha byttet dem ut for alt i hele verden. Og jeg setter veldig pris på all hjelp, støtte og råd som jeg har fått opp gjennom årene. Men ja, når det blir som dette at mine foreldre er så "involvert" i mine forhold, kan det rett å slett bli litt mye noen ganger. 
Når sant skal sies så føler jeg nesten at jeg aldri kommer til å finne den rette, en jeg faktisk kan ha det fint med i lang tid. Uten å i det hele tatt tenke tanken at hva skjer om 6mnd/1år? Vil familien min flippe helt å mene og synes at han ikke er den rette og ikke klare å komme over ens med han fordi dem har så sterke meninger?
Og du blir tenkende det at du nesten må velge mellom familien din eller kjæresten din. Det er et valg som ikke ender rett på noen måte. Hvem klarer vel å velge bort familien sin? ingen!! Og om du velger bort kjæresten vil både du og han bli såret fordi man har så sterke følelser for hverandre.. Det ender ikke godt uannsett. 


// bildet er tatt fra Weheartit.com //

 

Q: Er det noen av dere som har opplevd det samme? 
Q: Hva hadde du gjort om du hadde vært i mine sko?

Det var det jeg hadde for denne gangene. Så skal jeg passe på å komme med noen litt mindre seriøse innlegg fremover. For jeg ser og vet det at det har vært en del av dem nå.

- Charlotte S - 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar